Ære og Skyld

Hva om vi tar litt lærdom fra historien?

Av Espen Ask Leithe

Munich Pact

(Foto: Chamberlain snakket om at han hadde fått til «peace in our time» etter den såkalte fredsavtalen med Hitler. Vil vi gjenta hans naivisime?)

Denne uken startet en ny debatt om den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.

Enkelte motstandsgrupper under krigen, slik som den kommunistiske Pelle-gruppen, fikk ingen oppmerksomhet og takk for innsatsen etter at krigen var over, mens andre motstandsfolk som blant annet Max Manus og Jens Christian Hauge skal ha falt for fristelsen til å ta ære for mer enn det de selv hadde utrettet.

Uansett, alle som kjempet mot nazismen skal ha den største takk og ære.

Nå er det slik at det er alltid vinnerne som skriver historien i ettertid. Kanskje tiden etter hvert er moden for å se mer nyansert på nordmenns rolle mot fascismen både før, under og etter andre verdenskrig. Her vil jeg forsøke å se debatten ovenfor i et litt større perspektiv.

Det er viktig å minnes den heltemodige motstandskampen mot nazismen, men enda viktigere er det å bekjempe de fascistiske kreftene som gjorde denne motstandskampen nødvendig.  I vår tid gjentar vi det liberale Europas feilgrep på 1930-tallet gjennom å bortforklare, fornekte eller vike unna utfordringene i møte med fascistiske strømninger. Gamle mønstre gjentar seg, selv om en del av aktørene er skiftet ut.

La oss begynne med statsminister Johan Nygaardsvold og hans Arbeiderparti-regjering som kom til makten den 20. mars 1935. Mens Hitler rustet opp Tyskland og kjempet aggresivt for et Stor-Tyskland, rustet Norge ned forsvaret. Man trodde på en ny internasjonal solidaritet mellom sosialister i alle land. Man mente at de store krigers tid var forbi.

Mye av nazistenes tankegods vant stor gehør hos mange europeere, også i Norge. Folk fikk riktignok med seg Hitlers behandling av jødene, men pytt pytt, jødene var nå selv skyld i at de ble mislikt og dermed forfulgt.

Nazistene brukte hyppig voldsbruk, trusler og forfølgelse før de overtok makten med Adolf Hitler som Tysklands nye kansler i 1933. Deretter innførte de nye lover parallelt med massiv indoktrinering i skoler, ungdomsforeninger, militærutdanningen og samfunnet for øvrig. All motstand mot det nye regimet og nazismens tankegods ble dermed effektivt knust. Vold, og deretter ensretting, ga resultater! Der ytringsfriheten blir kneblet, blir også borgernes rettsikkerhet truet. Ytringsfrihet er første og siste garantisten mot vold og undertrykking. Den gang som i dag.

Hvilket bringer mine tanker til aprildagene 1940. Nygaardsvold-regjeringen avviste tilbud fra engelskmennene om å minelegge norske farvann bare timer før tyske skip seilte mot Norge. Og da tyske skip nærmet seg norske havner sto det norske forsvaret i villrede. Skulle de skyte eller ikke skyte? Ordrene fra regjeringen og forsvarskommandoen uteble, eller de var ulne. Mens de tyske troppene ble satt i land på norsk jord var forsvaret overlatt til den enkelte offisers, det enkelte kompanis og den enkelte soldats egen vurdering. Forsvaret var i full oppløsning. Samtidig rømte regjeringen landet. Etter fem år i eksil kom de tilbake som helter…

De virkelige heltene i eksil, de norske krigseilerene som gjennom 5 uavbrutte år 24/7 sto i fare for å bli torpedert, gjorde en uvurderlig innsats i kampen mot nazismen. Man regner innsatsen krigsseilerne gjorde under 2.verdenskrig som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Under ekstremt vanskelige forhold fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre nødvendige varer, først og fremst over Atlanterhavet, men også i Middelhavet, Indiahavet og den vestlige del av Stillehavet. Man regner med at 40-80 % av drivstoff-tilførelsen til Storbritannia ble fraktet ved norske skip.

Frem til freden i 1945 mistet ca 3700 krigsseilere i uteflåten livet og 473 skip gikk tapt. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1133 personer, av disse 441 passasjerer. Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert. (http://snl.no/krigsseiler)

Alt dette gir ubehagelige assosiasjoner til utviklingen i Norge de siste tiår. Demoniseringen av jødene er den samme, bare at nå er det Israel som spiller rollen som den kollektive jøde. De er selv skyld i at de stadig blir utsatt for terror.

Vi ser også hvordan nedrustningen av det norske forsvaret, spesielt hæren og sjøforsvaret de siste 20 årene har blitt så kraftig redusert at Norge knapt kan stå i mot utenlandsk angrep i mer enn noen dager, kanskje bare noen timer. Og denne uken kunne også vår statsminister Jens Stoltenberg på vegne av sin rødgrønne regjering fortelle at nå skal denne velykkede «omorganiseringen» og nedbemanningen i forsvaret gjennomføres i politivesenet, slik at politiet i Norge kan bli like effektivt som det norske forsvaret. Dette er jo to størrelser man ikke kan sammenligne av den enkle grunn at politiets evne til å utføre sine oppdrag blir testet daglig, mens forsvarets evne til å utføre sitt oppdrag ikke kan bli testet i fredstid.

Vi husker også Muhammedkarikatur-striden i 2005 og 2006. Vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen brukte hektisk alle sine krefter på å beklage den norske ytringsfriheten ovenfor fascistiske imamer rundt om i verden, og de hadde stor medfølelse med dem i deres «krenkethet». En medfølelse de for øvrig aldri eller sjeldent har ytret når det gjelder ofrene til de samme imamene. Nærmest en samlet norsk samfunnselite dolket en redaktør i ryggen, da islamistene hadde valgt ham ut som vår hjemlige hovedmotstander. Nettopp fordi islamistene brukte vold og snakket om det absurde «misbruk av ytringsfrihet», begynte den selverklærte liberale eliten i Norge å få forståelse og respekt for islam. Indirekte støttet samfunnseliten fascismen ved at vold og trusler om vold gav respekt.

At det var de samme imamene som sto bak og egget til opptøyer og bestemte at man nå skulle føle seg krenket, tok man ikke med i betraktningen. At «krenkethet» og «sinne» er et våpen som de samme imamene bevisst velger på rett tidspunkt som et presmiddel for å oppnå nye innrømmelser fra vestlige land (her: innføre shariabestemmelser om å ikke kritisere islam og dens profet), var noe man heller ikke forstod. Mens modige muslimer i mange land daglig ofrer jobb, frihet, familie og livet i kampen mot disse imamene og deres tankegods, så løp feige og redde vestlige ledere dem i møte for å beklage «krenkelsene» i «fredens» og «toleransens» navn. Hvilken «fred» og hvilken «toleranse» spør du kanskje? En ting er sikkert, de europeiske «liberales» ettergivenhet ovenfor Hitler og fascismen på 1930-tallet kom til å kaste en hel verden ut i et blodbad. Mange historikere mener at Hitler kunne vært stoppet på et tidligere stadium. Han leste veikheten hos de vestlige lederne i sin tid. Dette oppmuntet ham til å stadig flytte grensene. Dialog var for ham et middel til å sette ut motstanderne. Samme taktikk bruker islamistene i dag.

1930-årene burde lært oss at nettopp antidemokratiske grupper som bruker vold og trusler om vold for å kneble ytringsfriheten i det skrevne ord eller på gater og torg, ikke må få vinne. Dersom man ikke makter å stå i mot, så har historien lært oss at veien  fra demokrati til diktatur er mye kortere enn vi tror.

Hvorfor ble det ingen massive reaksjoner etter den norske regjeringens handlinger under Muhammedkarikatur-striden i Norge? Hvorfor krevde ikke den frie pressen den norske regjerings avgang for å ha sviktet sitt ansvar når det gjelder å beskytte ytringsfriheten? Skyldes det at pressen selv er redd de radikale kreftene? Eller kjøpt og betalt av statlige støtteordninger? Eller har den ideologiske indoktrineringen på universitetene gitt motstanderne av demokratiet den ønskede effekt? Man kan bare spekulere…

Når legitim kritikk av en religion blir definert som hatretorikk, må man spørre seg om andre religioner og ideologier også bør beskyttes mot legitim kritikk? Hva med kommunisme-fobi, nazofobi,hindufobi, kristenfobi, liberalisme-fobi, antidyrevernere-fobi etc? Hva om man ikke kan kritisere nazismen i frykt for å krenke et helt folk (tyskere).

Ordet islamofobi er bevisst konstruert og markedsført av de 57 medlemslandene i Organisation of Islamic Cooperation (OIC), som siden 1969 har arbeidet målbevisst for å bygge ned motstand mot islamisering i vestlige demokratier. I de siste årene er det særlig den amerikanske og den tyrkiske presidenten, som for øvrig er nært allierte, som har stått sentralt i den globale kampen mot «islamofobi» når de reiser rundt om i verden på internasjonale konferanser og på statsbesøk. Telefonloggen til det hvite hus viser forøvrig at det er ingen andre statsjefer i verden Barack Hussein Obama II har snakket mer med enn sin tyrkiske motpart, Recep Tayyip Erdoğan.

OIC jobber altså aktivt for å få FN og vestlige regjeringer til å vedta lovmessig forbud mot kritikk av islam og profeten. Det er dette blasmefidebatten handler om, om å frita deler av befolkningen for å delta i demokratiet på like vilkår og symmetriske betingelser som resten av befolkningen. Man forsøker med lovhjemmel å skape to-statsløsninger hvor majoriteten av befolkningen, sekulære, kristne, hinduer og buddhister, skal ansvarliggjøres på demokratiets prinsipper, mens en annen del, muslimer, juridisk sett skal skjermes for demokratiets plikter, men likevel få lov til å nyte dens frukter, politisk og økonomisk. Hvorfor er det nettopp denne ene gruppen som skal særbehandles? Hvorfor er det denne ene gruppens religon som vestens politikere stadig omtaler som «fredens religion?» Hvorfor nyter ikke andre minoriteter samme respekt? Hvorfor har den vestlige sosialisten inngått en taus allianse med radikal islamisme? Er det fordi at de har en felles fiende? Sosialistenes ettergivenhet minner meg om Churchills ord: «en person som alltid vil motparten til lags kan sammenlignes med en som kaster kjøtt til krokodiller i håp om å bli spist sist». (fritt oversatt).

Og akkurat som radikale muslimer over hele verden rettferdiggjør kampen mot Israel ut fra Israels «okkupasjon og undertrykkelse», så rettferdiggjør  imamene kampen («fredelig» eller voldelig jihad) mot Vesten ut fra «islamofobi». For er man under angrep fra islamofober, så har man jo rett og plikt til å forsvare seg, ikke sant?

Neste assosiasjon til Nygaardsvold-regjeringens flukt i 1945 bringer meg til «Oslo-krigen» som varte noen få dager i januar 2009 under den såkalte Gaza-krigen. Rabiate og antidemokratiske venstreradikale og muslimer i ulike kulører angrep fredelige demonstranter like ved det norske Storting.På dagbladet.no og aftenposten.no kunne man se videosnutter der ungdommer knuste ruter og hang i lyktestolper mens de ropte «Allah akbar» («Allah er størst»). En norsk ungdom som ble så provosert av all herjingen og vandalismen, forsøkte å stoppe pøbelen på egen hånd, med det resultat at han ble brutalt slått ned. Alt mens politiet hadde mistet kontrollen og regjeringen var gått under jorden.

Da røykteppet endelig hadde lagt seg i Oslomabads gater, kom justisministeren Knut Storberget den påfølgende mandagen ut i Dagsrevyen og beklaget seg over at det hele skulle «gå utover en uskyldig tredjepart». Med andre ord var det tydeligvis akseptert og greit at pøbelen angrep fredelige demonstranter som støttet Israels rett til selvforsvar, men man skulle da ikke la vreden gå ut over andre. I et normalt demokrati ville ikke bare justisministeren, men hele regjeringen måtte gå på dagen for en slik uttalelse. Men galskapen sluttet ikke her. De påfølgende dagene beordret justisministeren oslopolitiet om å gå i dialog med pøblene. På denne måten tilslørte de pøbelens ansvar for egne handlinger, og fratok politiet sin siste rest av autoritet, ved å ydmyke dem i pøbelens påsyn.

Gi oss bare Sudetenland og det skal bli fred i Europa! sa Hitler.

Når bare Israel gir fra seg mer land, skal det bli fred i Midtøsten, har vi i mange år hørt lederne i Vesten utbasunere. Riktignok begynner klangen fra disse å lyde stadig hulere ettersom det går opp for Vesten at Israel er faktisk det minste, og ikke det største problemet i Midtøsten. Vår egen utenriksminister, som i disse dager vurderes stevnet til Den internasjonale domstolen i Haag for brudd på folkeretten, sluttet seg til det verbale hylekoret under Gaza-opptøyene i Oslo, mot Midtøstens eneste demokrati, som forsøkte å stoppe rakettangrepene fra Gaza en gang for alle. At sivilbefolkningen i israelske byer og landsbyer i 7-8 år hadde vært gjenstand for målrettede rakettangrep fra Gaza avkom knapt en eneste protest fra vår egen utenriksminister.

At Gahr Støre har unndratt Stortinget informasjon om at norske penger er med å finansiere (be)lønninger til palestinske terrorister i israelske fengsler, og samtidig har bidratt til å ødelegge et av Afrikas mest fungerende land, Libya, vil gå ustraffet hen. Han tilhører den priviligerte delen av verden, den verden som i kraft av sin økonomiske, politiske og militære styrke definerer hva som til enhver tid er folkerettslig og ikke-folkerettslig. For seierherrene bestemmer jo alltid historien.

Historie er ikke noe vi skal smykke oss med, men først og fremst noe vi bør lære av. Det hjelper ikke å bygge minnesmerker over tapte helter som bekjempet fascismen i andre verdenskrig, dersom man samtidig legger ut en rød løper og tilrettelegger for fascismens fremmarsj i vår egen tid. Der ytringsfriheten ikke forsvares, forsvinner også det siste vern mot vold og undertrykkelse.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Islam, Midtøsten, Verdier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s